Kristin heter jeg og ble født engang på 60-tallet, hjemme på gården hvor bestefar drev kafe og gjestgiveri.
Gammeltante Klara som var jordmor hjalp meg trygt til verden. Storebroren min ble også tatt vel imot på denne måten. Mine to småsøsken kom til verden på sykehuset.
På fjellet hadde jeg en fantastisk oppvekst, hvor vi slapp og høre om EU-sand og sikkerhetsnett, nei, her kunne vi utfolde oss som unger skal. Bading under isflak og klatring i trær var dermed ikke vanskelig å få til. Heldigvis lot foreldrene våre teste ut grenser for så å ta konsekvenser av det vi gjorde. Det var "learning by doing" som gjaldt. Vi fikk tidlig lære at det var naturen som var vår bror!
I helgene var alltid sekken pakket før vi hadde rukket å stå opp, og flott var det, helt til puberteten tok overhånd. Det nyttet ikke stort og nekte å dra på tur, men pappa og mamma var forståelsesfull og lot oss gå med miniski om det var det vi absolutt ville. Igjen fikk vi erfare at det var lurt å høre på råd fra de som hadde levd lengst, for å gå på miniski mens de andre gikk på "bortoverski" var ikke særlig intelligent.
"Tidlig krøkes, som god krok skal bli"
Utpå 80-tallet traff jeg mannen fra byen som jeg er gift med, jeg har tre flotte sønner, (Storongen, Sockre og Lille-Hjerte), og er Bæsta til Honning-krokka som ble født i februar 2010. Jeg har alltid nok å gjøre, og skulle gjerne sett at det var flere timer i døgnet.
Klem fra Kristin
